Ingen sykkeløkt, men en fantastisk boost for kropp og sjel.

Ingen sykkeløkt, men en fantastisk boost for kropp og sjel.

Postet av Hilde Irene Sangvik den 12. Mai 2018

Onsdag 9.mai 2018

Sekken var ferdig pakka, så det var bare å slenge seg i bilen etter jobb og kjøre rett til Gautefall.

Der startet turen vår fra Felehovet hyttefelt. En fantastisk etappe på flate fjell, småvann, fuglekvitter og kveldssol. Planen var å gå til Mjeltenatten for å overnatte der. Men vi så at turen dit blei drøyere enn vi hadde håpet denne kvelden. Så med ønske om å få nyte solnedgangen fra en topp og ikke langt nedi i en dal, ble vi værende på vårt første stopp - Stolvassnuten. 


    


Teltet ble satt opp, kaffevann kokt på brenneren og maten smaker bare himmelsk ute i det fri. Vi fikk med oss solnedgangen, krøyp så ned i soveposen for å nyte siste del av denne fantastiske utsikten, følelsen av uberørt natur, ro og fuglekvitter fra en liten fjellhylle langt inne i skogen. Skal ikke skryte på meg en god natts søvn, men sov iallfall sånn sporadisk, innimellom bikkjespark(jepp, bikkja lå mellom oss og kjempet seg til en god plass), svettetokter og hosteanfall. Våknet til en fantastisk soloppgang. Ristet liv i min turvenn, og vi humpet oss bort til den beste utsikten, fortsatt inni soveposen, la oss ned og bare nøyt synet...det er virkelig vakkert. Og så annerledes her inne i skogen enn de soloppgangene man ser nesten daglig på vei til jobb.


Etter en lang og god frokost gikk vi videre mot Mjeltenatten. Små stopper underveis for å ta bilder, smake på bekkevannet. og nyte vakker utsikt. En lang og god stopp med litt drikke, en sjokoladebar, fått tørka våte/svette trøyer og lufta klamme tær på toppen av Mjeltenatten ga ny energi. Etter å ha gått på flate fjell oppe på toppene en stund, skulle vi nå ned i Uvdalen. En lang dal, hvor vi krysser elva opp til fem ganger. Sola har ikke tatt nok her nede ennå, så vi må gå på snø nesten hele veien. Turen opp fra Uvdalen og mot krysset hvor vi tar inn til Solhomfjell er lang og drøy. Sola steiker og sekken er tung, men vi skravler i vei og gleder oss til utsikten som venter oss. På veien treffer vi på en huggorm som ligger og soler seg i det tørre gresset fra i fjor. Ikke videre glad for å se oss, for den hveser og reiser hodet godt over bakken. 


Solhomfjell gir en fantastisk utsikt over tre fylker og utallige fjelltopper. Vinden hadde nå tatt seg opp, og de mørke skyene kom sigende ganske så fort. Vi krøyp ned bak den største steinen vi fant, fikk fart på brenneren og fant fram den etterlengtede sjokoladeplata. Kaffe mocca, melkesjokolade, polarbrød, utsikt, verdens beste turvenn, stillhet...jeg kan ikke ønske meg mer!!!


Regnet kom nærmere, det var klart for et klesskifte. Pakke sekker og på med regnbukser og skalljakker. Fjella blei veldig glatte i regnværet. Det som til nå hadde vært den beste plassen å gå på, blei den værste. Du må virkelig tenke mens du går, se etter og ikke slappe for mye av, for da kan du fort få deg en overraskelse. Rett som det var lå jeg på knærne, mest bekymra for den nye turbuksa...jepp, det blei hull i buksa, men knærne holdt. Vi ler av tankegangen og lister oss videre.


På nedfarten tok vi et feil veivalg. Vi skulle jo så klart holdt oss til den fine røde stimerkinga til turistforeningen. Men de fine blå pinnene som gikk den retningen vi mente vi skulle, ble for fristende. Hadde vi bare tatt opp kartet og tatt en titt, hadde vi sluppet alle disse høydemeterne på superglatt fjell, både opp og ned. Turen ned Heimellomdalen og Spjotvatn føltes veldig lang, vi var litt tomme og sure for å ha gått feil. Og at sjåføren har måttet stå og vente så lange på oss. Men vel framme ved bilen ved Sandtjønn er alt glemt. Det er fram med mobilen for å se på bilder som er tatt underveis, og vi plaprer ustoppelig om de flotte opplevelsene til vår stakkars sjåfør.

Det er sånne turer vi nå øver oss på. Gå på bortoverturer, med tung sekk, overnatte i telt og nyte turen underveis. Vi er så heldige å ha denne flotte naturen nesten rett utafor stuedøra, så den må vi virkelig benytte. Fjelltoppturene kommer nå når snøen forsvinner mer og mer i Jotunheimen. Da blir det tid for lange kjøreturer, og kvasse topper. 

Jeg oppnådde to store vannblemmer under begge hælene etter at fjellskoa kapitulerte, 3 poeng i treningsdagboka til  "sykle til jobben"og over 60000 skritt og mange deilige minner på denne supre turen.

TUREN ER IKKE MÅLET, MEN MÅLET ER TUREN!!!!




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc