Når tiden løper er veien full av hindringer ...

Når tiden løper er veien full av hindringer ...

Postet av Guro Wendelbo den 23. Apr 2016

Nå har jeg skjønt det. Konkurranse er ikke noe for meg. Jeg kan hverken slå meg selv eller tiden. Tiden er så forskjellig fra gang til gang..

Det er nesten en uke siden sist jeg syklet til byen, og da brukte jeg 30 minutter. Syns det var bra til å være meg og første tur i år. Skulle selvfølgelig gjerne brukt bare 20 minutter, som noen mener er rimelig tid å tråkke denne 7,6 kilometer lange strekningen på. Men etter sykleturen i dag er jeg ferdig med å telle minutter. Heretter får tiden gå som den vil.

For det er jo helt merkelig: Med en gang jeg begynner å telle så popper hindringene opp. Det skal gå fort, ikke sant, og da ser jeg plutselig at brosteinskanten ved innløpet til sykkelveien er noen millimeter for høy, selv om det er klabbet på med asfalt for å gi en myk overgang. Bakken går bratt nedover, og jeg rekker så vidt å bremse opp før jeg når kulen. Jeg ser formelig for meg det luftige svevet over sykkelstyret, om veibanen ikke var feid for grus. Nå mister jeg bare en haug med tid (kommer an på hvor dårlig tid man har), fordi jeg må bremse farten kraftig.

Når jeg sitter i bil på vei til jobb i morgenrushet har jeg sett andre syklister sneie mellom bilene og over veien i bånn av Steindalen for å komme inn igjen på sykkelveien inn mot byen. Fra en bilists synsvinkel er det livsfarlig. Nå gjør jeg det samme fordi jeg kommer til å tape flere sekunder ved å følge gang og sykkelveien som har en nittigraders håpløs sving over et fotgjengerfelt i bånn av bakken, som er i bratteste laget. Og dessuten går det en gammel mann midt i gang og sykkelveien. Han ser ut som han skal falle hvert øyeblikk, så jeg må jo bare holde meg laaaangt unna han. Heldigvis har han en stokk å støtte seg til. Og heldigvis er bilistene oppmerksomme når jeg farer i full fart over fotgjerfeltene nede i Kjosbukta, der jeg selv som bilist flere ganger har holdt på å få en syklist på panseret.

Når jeg kommer forbi YX og forbi Menighetshuset der gang og sykkelveien er bred nok til både den ene og den andre, ja da er det tre fargerike mosjonister + en kortbent hund som dekker hele bredden, og min ringeklokke virker ikke! Hoho!! roper jeg, og så skvetter de ut til hver sin side, og jeg begynner å le, og de tror sikkert at jeg har det gøy med skremme folk. Kunne hun ikke brukt ringeklokke?! Den virker ikke, roper og ler jeg i forbifarten, fordi jeg tenker på noe min datter minnet meg på her for leden. (Hoho!! hadde jeg sagt til klassen hennes for å prøve å få elevene lydhøre, de var i fjerde klasse og jeg var FAU leder og hadde med fotball og is til klassen, og de holdt bare leven. Det jeg ikke visste før her om dagen var at så fort jeg forlot klasserommet hadde de hermet og ledd. Hoho!!, sa de, og lo seg skakke. Det var ikke særlig gøy for datteren min den gangen, men nå 14 år etter så er det bare til å le av... !).

Når man teller minutter må man ikke le for mye, for det går jo fort mye energi til det, og snart er jeg ved en sykkelbom som jeg ikke kan skjønne hvorfor de har plassert på en slik måte at man nesten må stoppe for å komme mellom. Mister jo all fart jo! Må gire ned, og svinge 180 grader, og samtidig holde balansen. Og det er så mye folk i veien, barnevogner og dritt, og to ungdommer som vinglesykler sakte oppover den slake bakken ved Lumber. Den ene ser at jeg kommer i god fart, sier noe til kameraten sin, og deretter lar de meg ligge der bak i sakte fart. Men på toppen av bakken ved Myren gård der engene er så blomstrende blå at man bare for lyst til å legge seg ned, der slipper de meg forbi. Og jeg prøver å puste og pese så lydløst jeg bare kan.

Jeg har god fart nedover veien og plutselig så suser den ene ungdommen forbi meg, og sneier over veien rett foran meg. Og så kommer den andre. Og så har vi det gående(syklende), de sperrer veien, og jeg tråkker tålmodig, de slipper meg forbi, tar meg igjen, og jeg er glad jeg har glinsende spyfluebriller å skjule meg bak....

Når jeg sykler over Vesterbroa, tenker jeg at jeg kanskje hadde spart noen minutter om jeg hadde syklet under broa og rett over rutebilstasjonen. Og når jeg kjører inn i rundkjøringen ved esso eller er det shell det? og svinger inn Vestre Strandgate så havner jeg i et ubehagelig spor mellom fortauskanten og asfaltkanten, og her taper jeg flere sekunder... men heldigvis har jeg grønn bølge, og ved målet blinker det orange. Jeg ser på klokken: 25 minutter! Og det er da jeg skjønner tegninga, for jeg kan jo sikkert sykle denne turen på femten minutter jeg til slutt, om jeg forserer alle hindringer som en hekkløper. Med blodsmak i munnen og tunga på knærne.

Heretter følger jeg bare tiden helt hjem...







Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc